Starten på et Lykkelig liv

Fredag 23.februar 2001

Endelig, ENDELIG skulle det bli min tur å bli smertefri og frisk igjen. De 3 siste ukene hadde vært beintøffe, 3 innleggelser med ambulanse bare de siste 10 dagene sliter på en vond kropp. Legevakten som var hjemme hos meg allerede 11.januar konstanterte raskt gallestein og den første innleggelsen var et faktum. Antibiotika i 3 dager og så rett hjem med løfte om mulig operasjon i løpet av de neste 8 månedene......Men det ble noe tøffe uker og det gikk altså ikkje lenge før eg var tilbake på 6G og der ble eg værende.

Men, denne fredags morgen i februar var det da endelig min tur, eg var fastende og klar. De lovet meg at dette var veldig rutine og enkelt så eg ville være hjemme igjen 

lørdag formiddag.

Aha tenkte eg, da trenger eg jo ikkje å avlyste kontraktmøte eg hadde på mandagen, 

det skulle jo gå greit for i verste fall kunne eg ta et par Paracet.......

Eg følte eg svevde da de trillet meg nedover gangen og inn 

i heisen, ja det var en salid blanding av glede og Valium, 

men eg var så lykkelig! Endelig skulle eg blir fit for fight igjen!

Med nystarta firma som ensmannsforetak er jammen ikkje bare bare og når man så går hen å blir syk på toppen! 

Nei det kunne slettes ikkje passe dårligere.

Registrerer at eg blir flyttet over på operasjonsbordet og eg bare ler, 

hvis eg hadde vært "edru" hadde eg nok holdt kjeft, men eg var så glad!

Men før eg visst ordet av det svevde eg avgårde med et smil om munnen.......

Det neste eg regisrerer er uhygge! Det er kaos rundt meg med masse folk som halvveis roper og uten forvarsel får eg trygt en slange ned i halsen og eg forsvinner igjen........

Prøver så godt eg kan å åpne øynene, men eg ser bare tåke og øynene er helt klissete, ja akkurat som vaselin......men eg registrerer at det befinner seg flere personer rundt 

senga mi.....Det er fortsatt litt kaos, eg brekker meg, men eg kan slettes ikkje snakke.....

Åååååånei, tenker eg, nå har eg en sånn ekkel dritt nedi halsen og før eg får tenkt ferdig blir den dratt opp og det føles som om både mandler og drøvel følger med! Det å snakke er helt umulig for eg føler halsen er full av åpne sår, men en behagelig stemme forteller meg at ting gikk ikkje som det skulle og at eg nå lå på intensiven og de skulle gjøre alt så behagelig som mulig for meg......

Ka FAEN tenkte eg, skal eg dø??

Det var ganske nære på forteller stemmen meg, men det gikk bra, så bra som det kunne gå og nå skal du få litt mer å sove på.....SWUSJ.....så forsvant eg igjen!

Ja, det er sant at man drømmer, eller har mareritt når man er i sånn type medisink "koma" var helt utslitt da eg omsiden våknet igjen.....sent lørdag kveld.

Ligger der å kikker rundt meg og ligger nå på overvåking sammen med en annen pasient, klarer fortsatt ikkje snakke og eg skjønner ingen ting. De 3 små plasterlappene på magen som eg var blitt lovet er byttet ut med en totalt innpakket mage og det tyter slanger ut på begge sider......Etter litt finner eg alarmknappen under puta, PLING,og en mann kommer inn, Knut heter han. 

"Jaja Vibeke, dette gikk ikkje som planlagt dessverre.....Men nå skal du være over det verste....

Du hadde dessverre en større infeksjon i leveren enn først antatt og kirurgen klarte å dessverre å klippe feil da han skulle fjerne blæra, men nå er det fikset så dette skal gå bra."

Puster lettet ut, eg skal tydeligvis ikkje dø likevel.......

Søndag ettermiddag er eg oppe på avdelingen igjen, det er iallefall det eg registrerer, pappa er der sammen med Habibi og de ser så forbanna alvorlige ut, men de har visst hatt et grusomt døgn stakkars, eg har jo bare "sovet".

Det er Fastelaven og det serveres kremboller i matsalen 

og eg vil være med ut for gutta må jo ha seg ei bolle, har ikkje før kommet inn i salen før alt blir svart og eg befinner meg rett ut på gulvet! 

Da skjønner eg endelig hva som skjer når man drar extra hardt i den Aralarmsnora! 

Det blir full "utrykning" av sykepleiere som kommer løpende! 

Kjenner en ilende smerte da ei sprøyte blir satt i hofta og eg blir løfta oppi senga igjen........"Bare en reaksjon" sies det......Men her i fra går alt bare til HELVETE!!! Eg blir aldri skikkelig våken, men registerer eg blir lagt i MR og CT utpå natta og det snakkes om operasjon 

"Ja men dette må gjøre fra innsiden" hører eg. Hadde de rareste tanker og var redd! Neste gang eg våknet blir eg forklart at de skal prøve å orden ting fra innsiden altså, akkurat det skjønte eg ikkje bære av der og da, men eg kjente fort hva de mente, slanger og utstyr ble ført ned 
i halsen, magen og ut i den ødelagte gallegangen.....

Eg var sikker på at eg skulle dø!

Klarer bare å hyle og skrike! Er dødsredd og var sikker på at nå skjer det!

Neste gang eg våkner er eg NOK en gang på overvåkinga.......Alt det de hadde forsøkt å fikse etter at kirurgen gjorde feil på fredagen hadde sprukket opp 

og gallevæske og infeksjon fra leveren hadde rent fritt ut 

i hele buken; Brannskader!

Dette kunne dessverre ikkje fikses, 

men de skulle gjøre sitt beste..........

Dette var altså i februar, kom hjem en tur til påske før de igjen måtte ned for å "fixe" uten noen særlig forbedring......sommeren kom på 6G, eg var nærmeste blitt et fast innventar og kiloene raste av. Var hjemme 2 uker på perm i slutten av juli, skulle opererers igjen 16.august og da oppdager eg at eg var gravid, før eg får sjansen blir eg trillet bort på Gyn. hvor de har satt meg opp til abort! 
Eg måtte jo forstå at å gjennomføre et svangerskap på dette tidspunktet var direkte farlig og unnansvarlig-eg måtte ta hensyn til at eg hadde en mann og liten datter!

Det helvete eg da lager går ikkje an å beskrive, 

men eg kommer meg tilbake til 6G MED Jr i magen 

Blir operert dagen etterpå, da viser det seg blant annet av tykktarmen har grodd fast på leveren.......+ litt annet snacks.

Det blir september......9/11 skjer og me som ser det først på Tv i matsalen er jo i vår litt morfinrus sikker på at dette er nok NOK en sånn horribel film som er lansert.

Kommer meg hjem uti oktober og eg føler meg som en fremmed i mitt eget hjem, 10 mnd er faktisk ganske så lenge mer eller mindre på SUS......

MEN, dette var bare starten på et liv i smerte........

Ble flere innleggelser på SUS, Ullevål og St.Olav, ALLE ville "se" på hun som ødela hele statistikken og det snakkes enda om HUN som ble ødelagt på Gastro.......

I 2005 bestemte de seg for å prøve en "siste utvei", i samråd med Professor i gastro på Ullevål ble det røsket rent 
i område og galleganger ble laget på nytt av tynntarm, systemet virker, men det er ikkje anatomisk riktig og dette gir utslag i smerter som kun morfin kan dempe 

og eg vil aldri blir frisk....

Det er nå 14 år siden det startet og her sitter eg: 

100% ufør og 40% medisinsk ufør

MEN eg fikk en knallkjekk og FRISK Jr til slutt så drømmen til Solstråla om å bli storesøster gikk i oppfyllelse :) 

Ingenting er jo bedre enn det :) 

Har også erklært meg selv som Livsnyter og elsker livet mitt, ja trass i smerter har eg mye å se frem til i årene som kommer og eg nyter faktisk hver dag.

MORALEN er derfor:

ALDRI legg inn årene, ALDRI!

Go`klem fra ei veldig Lykkelig Vibbedille :) 

Del gjerne :)