OT: "Jøss, har du 7 unger hjemme?"

Det var det første jordmora-som eg aldri hadde møtt før- 

sa til meg da eg ble innlagt når me skulle ha Jr med planlagt keisersnitt........"Har du fått barnevakt til alle sammen" fortsatte hun.......

"Ka då 7 unger", svarte eg og lurte på hvor i alle dager hun hadde dette fra.....

"Ja, det står jo her i papirene dine at dette er fødsel nr 8"

Ahaaaa, og PANG så var klumpen der i magen igjen......

Jo da fikk eg nå forklart, dette er svangerskap nr 8, men det vil IKKJE si at eg har 7 unger hjemme, men me har en datter på 6 år som overnatter hos gode venner.

Jordmora ble illende rød og beklaget seg det beste hun kunne, men "tabben" var jo allerede servert og hadde hun sett et par linjer lenger ned på det samme papiret så hadde det stått: Abort: 6 stk

Ja, me har hatt 6 aborter, ufrivillige sådan, den første allerede i Sveits et par måneder før me giftet oss-da hadde me vært samboere ei stund og Ali hadde fridd så der og da var det liksom bare Prikken over I`en at eg ble gravid, 20 år gammel. Men i uke 7 var det slutt og eg husket me gråt 

og var helt i fra oss. Siden dette var ganske normalt og ikkje noe farlig ble det heller ikkje gjort noe mer der og da. 

Da me ble gravide igjen ca et halv år etter at me flyttet til Norge, var igjen GLEDEN optimal og me fantaserte og gledet oss-eneste sorgen var at me fikk på den tiden ikkje telefornkontakt med foreldrene til Ali hjemme i Beirut. 

Godt var i grunnen det for i uke 11 ca var det NOK en gang over, nå var me virkelig knust av sorg og fortvilelse........

Legene kunne ikkje finne noe umiddelbare feil med meg 

og eg forlangte at de hoppet over alt de hadde planer om 

å gjøre fordi de mest  kompliserte ting kunne enkelt avdekkes ved en blodprøve.....

Heldigvis var legen min enig og etter noen måneder ble me sendt til Haukeland for prøver og utdredning, dagene var utrolig lange før resultatene kom og me ble oppringt fra legekontoret med beskjed om å møte opp der.....

Herregud, nå er ALT galt sikker, tenkte jo me.....

Prøvene vist en ganske alvorlig kromosomfeil 

i sammensetning av Ali og meg, dvs at HVIS barnet fikk "hele blandingen" i sitt sett med kromosomer ville det mest sannsynlig bli helt vannskapt, me snakket mangler av store viktige organer og alvorlige skader. Sjansene vår var kun 20% til å få friske barn......Tror me sørget i månedsvis......

det var virkelig tungt å bære.

Ikkje bare hadde me mange MOT oss fordi eg hadde giftet meg med en utlending, men flere av mine venner tok avstand da eg kom hjem fra Sveits med en muslim-

HELDIGVIS hadde eg noen venninner som var DER for oss 

og de betyr den dag i dag veldig mye :) 

Det var ingen problem med å bli gravid, så me sto på, 

men tapte hele 4 ganger til.......det lengste eg klarte å bære var til uke 11........

Under denne tiden var det mye som hele tiden ble forsket på og det ble bestemt av ved neste graviditet skulle me sendes til Nasjonalt Senter for Foster Medisin avdelingen ved St.Olavs Hospital i Trondheim til en Professor som heter Sturla Eik-Nes- en FANTASTISK og veldig jordnær 

og utrolig snill person, en som virkelig skjønte! 

Det ble bestemt at i uke 10 uti svangerskapet skulle de ta en morkakeprøve for da kunne de finne ut OM fosteret hadde denne sammensatte kromosomfeilen. Nå skal eg være dønn ærlig å bare si å ta den prøven var et sant helvete! 

Har aldri gjort noe lignende! Han rett og slett slo ei lang tjukk nål rett gjennom magen min, sånn ca der hvor de legger snittet til keisersnitt, eg måtte ligge fullstendig stille hvis ikkje kunne han drepe fosteret.......selve prøvetakingen tok mellom 5 og 10 min, men fy søren dette var vondt, men AKK såååå nødvendig og noen smerter bare aksepterer man :) 

I hele 8 uker måtte me vente på disse resultatene, prøvene skulle stå på dyrking både på St.Olav og på Haukeland......det var fullstendig umennesklig å kjenne at det begynte å bli liv i magen samtidig som me ikkje visst om det var friskt! Ja for var det sykt var me nødt for å utføre en abort.....

Det var overhodet IKKJE snakk om noe annet fikk me beskjed om på sykhuset.....

Det var TØFT, ja KNALLTØFT.......

Da telefonen endelig kom holdt eg på å besvime! 

Det eneste eg hørt var ....."frisk jente"......

Telefonrøret danglet i gulvet og eg striiigråt! Ali ble helt i fra seg og trodde ALT var galt så han overtok telefonen og jammen startet ikkje også han å grine! 

ÅÅåååå for en SANN lettelse, det var nesten som gravidemagen bare plomset ut med en gang!

ENDELIG kunne me glede oss, ME skulle får en datter 

og navnet var allerede i hemmelighet bestemt av meg for hun skulle hete Amira :) 

Me hadde et så og si problemfritt svangerskap etter denne telefonen og me var sååå lykkelige!

Hun kom til verden 13.november 1995 og du kjenner jo henne nå som Solstråla :) 

Men det skulle altså gå nesten 6 år før me ble gravide igjen!

Eg fjernet spiralen ca 7 måneder før eg ble syk i januar 2001 og som eg fortalte her tidligere ble eg jo gravid da eg var hjemme på permisjon sommeren 2001.

Nå skjønner du gjerne HVORFOR eg laget et Helvete på SUS da eg var blitt satt opp til abort, og hvorfor eg satset liv og helse for å gjennomføre svangerskapet? 

Det ble jo et tøft svangerskap den gang og eg ble overført fra SUS til St.Olav for å gjennomføre den samme morkakeprøve som da eg gikk med Solstråla-denne gangen var det bare ENDA verre pga situasjonen eg var i og de måtte forsøke hele 3 ganger før de fikk det de trodde var nok celler for 

å gjennomføre dyrking. Men det var SÅÅÅÅ verdt det! 

I uke 14 fikk me samme beskjed som sist, bare at denne gangen var det en frisk gutt! 

Familien var liksom da KOMPLETT :) 

Me visst at da Jr ble tatt med planlagt keisersnitt 9.april 2002, ca 6 uker før termin at dette var nok siste gang......

Nå orket me bare ikkje mer......me var fornøyde.......

Selv om drømmen var å ha 5 barn 

og ikkje 7 som hun jordmora trodde......

Det var tøft i de årene abortene skjedde, man kommer over det, ja det hender eg tenker på det, men de 2 ungene me har overskinner det faktum at me mistet 6 syke.....

Men jaggu er det tøft når du er 20 år, nygift og  nyforelsket hvor en baby bare vil gjøre alt komplett, den bunnløste sorgen du da utsettes for er nok til å knuse et hvert forhold. 

Det er VIKTIG å ikkje på noen måte plante feil, 

for det er overhodet ingen sin feil.

Det er faktisk fort gjort å tenke slik når man er unge ......

Hvis du til slutt er så heldig å fullføre 

et svangerskap og få en velskapt baby, vil minnene om en bunnløs sorg bleke med årene :) 

Go`klem fra ei mamma til 2 perfekte barn :)