Dette er et bilde som for alltid kommer til å være bakerst
i albumet uten tilhørende tekst......
Kommer uansett aldri til å glemme denne natta,
men alikevel klarer eg ikkje å kaste det selv om klumpen
i magen smeller som en stein i mellomgulvet
hver gang det dukker opp.....
Klokka er vel ca 04 på natta og eg sitter på
Manara i Beirut 13.juli 2006......
Aldri hadde eg drømt at noe sånn kunne skje, der satt Ali, Solstråla og meg, Jr var 4 og sove som en stein i bilen rett foran oss og bombene haglet fra jagerflyene, folk hylte
og bilene vinte forbi på vei til? Ja på vei til HVA?
Det var ingen plass hvor man trygt kunne gjemme seg,
me valgte å sitte ute med havet i den kristne delen av Beirut som me anså som tryggest......Ambulanser og brannbiler kjørte skytteltrafikk og ALT var kaos......
og der satt eg å strikket SOKKER!
Hvor sykt er ikkje det liksom??
Dette strikketøyet hadde eg bare i veska til å ha med meg rundt når me gikk på besøk og veska var det ENESTE eg klarte å snappe med meg da me sprang ut av leiligheten med hver vår unge under armen iført kun lette pysjamaser -
Det var KRIG i Libanon, naboblokka raste i bakken og lydene var så intense at det er umulig å beskrive-steiner og sand kom inn i blokka vår opp gjennom heissjakten
og det var vanskelig å se...
Ali kjørte mer eller mindre i blinde ut av øst-Beirut, den ene gangen eg klarte å fokusere på speedometeret var nåla på over 220......Husker eg tenkte:
"Satser på at farten ikkje dreper oss!"
Sokkene ligger fortsatt på Garnrommet i nøyaktig samme pose og nøyaktig det samme støvet på seg, 1.5 nydelig sokk i et lekkert mønster, men de blir nok ALDRI ferdige-
de blir FOR vonde å bruke.....
Det hører med til "historien" at me ble hentet ut av UD
5 dager senere, sendt med buss via Syria etter 3 dager i en kjellerhals, me sto og gikk fortsatt i samme pysj-
ingen mulighet for dusj, det er vel ikkje mange som kan "skryte" å si at de har tisset på gata i Homs i Syria??
Etter 6 timer på flyet organisert av UD sammen med norske leger og politi landet me på Gardermoen og me var 3 skikkelige stinkbomber som klarte å unngå de fleste TV journalistene, ja Ali ble igjen i Beirut-det er den tyngste avskjeden eg noensinne har foretatt,
kan ikkje beskrives..........
Siden brødrene hans var avstengt fra å komme seg opp til Beirut ble han værende igjen for å hjelpe foreldrene sine for faren hadde kreft og måtte ha dialyse, men det var på HÅRET at han kom seg hjem til oss...
men det var ikkje før 3 mnd senere...
Ja, dette er det "tøffeste" Strikkebilde eg har...
For å få opp stemningen litt her nå kan eg jo bare vise HVORDAN eg har følt meg i dag!
Dette var før dusj og solkjole tidligere i kwell :)
Føler meg ikkje så verst akkurat nå her eg sitter,
det er nok fordi eg har Shavet beina :) GARANTERT!
Bedre følelse finnes nesten ikkje :)
Ha en RIKTIG God Natt
når du dukker under dyna :)
Drømme søtt :)
Drømme søtt :)
Go`klem fra ei optimistisk Vibbedille :)
For et mareritt dere var med på. Glemmer aldri hvordan jeg trålet nettet og lette etter livstegn fra dere. Forstår godt at de sokkene blir der de er. Lettelsen var stor da jeg via andre fikk høre at det hadde gått bra med dere.
SvarSlettHerlighet, Vibeke. For en opplevelse det må ha vært. Verst er det jo når ungene og familien er midt i det.
SvarSlettDet er sikkert vondt for dere nå også, med all krigen og urolighetene i Syria.
Min far flyktet fra Borgerkrigen i Spania, da han var liten gutt. På vei over fjellet ble han syk, og min bestefar måtte sette ham igjen et sted der, for å flykte videre. Senere dro han tilbake for å hente ham igjen, og håpet at han fant ham.........
Det er mange skjebner, og mange historier der ute.
Jeg har ingen slike strikkebilder som deg, men jeg husker alltid hva jeg gjorde, da jeg ser på det jeg har strikket.
Håper du får en fin dag.
Klem
♡
SvarSlett♡
SvarSlett