Når savnet blir for stort...

Det er på dager som denne man virkelig tenker etter hva man mangler i hverdagen. De dagene som er lange, mørke og regnfulle. De dagene man egentlig ikke orker å gjennomføre, når man vil krype tilbake i senga å gråte stille, det er da man virkelig setter pris på det man har. Nå er det hele to måneder siden jeg tok på meg vingene, forlot redet og ble kvinnen i mitt eget liv. Jeg var klar for å ta utfordringen på strak arm, klare å stå på egne ben, bli kjent med meg selv på nytt, finne mine egne verdier og se mine egne tanker gjennom egne øyne, likevel har hjemlengselen aldri vært større og sterkere enn nå. Alt er kaos og rot, både i hodet og i hjertet, det er som å ha et mareritt man ikke kan våkne fra og det gjør så vondt. Jeg prøver å være tapper, men helten kan også knekke. Det å si "vi sees igjen" til alt det kjente virket så ok der og da, men sannheten er at det suger. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg flytta, men det er så mye vanskeligere enn jeg så for meg. Det er så mange dager der jeg bare vil gråte av frustrasjon fordi mor ikke er der for å veilede. Dager der jeg vil rive meg i håret fordi det er noe jeg ikke får til. Dager der jeg vil tilbringe en kveld med god film på gutterommet ved siden av. Jeg er redd for å dumme meg ut, redd for å gjøre noe galt og jeg er redd for å feile. Det er så mye som står på spill og det er jeg som har ansvaret. Noen dager vil jeg bare sitte i et rom og gråte stille sammen med mine egne tanker. Det er så mye som skjer rundt meg, men så lite som blir gjort.

Jeg kan aldri få sagt det nok hvor fantastiske mine tre familiemedlemmer er, for de er ubeskrivelig vakre, helt fra innsiden og ut. En roman kunne blitt skrevet og utfylt med positive adjektiver, men det ville fortsatt ikke vært nok. Stemmen til mamma, humøret til min bror og pappas varmende ord er noe som virkelig løfter hverdagen minst ti hakk. De er mine største støttespillere og den beste klagemuren, men det gjør så forferdelig vondt å vite at jeg ikke kan se dem hver dag. Jeg kan aldri få sagt det nok, men takk for at dere er slik som dere er.

  Å sitte i en annen by og vite at man ikke skal bo fast hjemme hos mor og far på mange herrens år, det er og forblir hardt og det tar mye energi. Jeg var klar for å bo alene, ta ansvar og følge min egen drøm, men jeg har det vanskelig på innsiden. Jeg vil hjem til trygge rammer hvor ting bare "er". Det er så vanskelig å sitte på sidelinja og følge med på hva de finner på fordi det ofte er de samme tingene vi pleide gjøre sammen, men nå er det dem uten meg. Det utveksles så mye kjærlighet i hjemmet, en kjærlighet jeg bare får gjennom telefonsamtaler og meldinger, men det er så langt i fra det samme som sene kvelder i hver sin sofakrok. Når er det heldigvis ikke lenge igjen til jeg drar hjem på besøk og det skal bli så deilig. Å bare "være", bare slappe av og vite at man er hjemme igjen, for det blir lenge til neste gang. Vi lever sammen, men alene. Jeg savner mamma, pappa og Jr. Jeg savner å våkne av stemmer, bråk fra kjøkkenet eller at Jr løper i gangen. Jeg savner kjente veier og vennene mine, ha mulighet for å treffe dem på en daglig basis. Det stikker litt i magen hver gang jeg ringer noen hjemmefra. Nå er 2/12 måneder forbi her i Kristiansand, 10 måneder igjen.

Jeg skal holde ut, men jeg vil hjem, nå.