Julen me minnes hvert eneste år...

"Ikkje sant det er i dag pappa kommer hjem", roper Jr 4 år samtidig som han hopper lykkelig rundt i senga slik at eg gynger der under dyna mens eg gnir søvnen ut av øynene. "Jo", svarer eg "Men hvilken dag er det da?" spør eg "JULAFTEN!", kommer det som et gledeshyl fra Jr.

Amira ligger betenkt på Ali sin pute og eg kan virkelig se at hun er lei seg, men eg trøster henne med at alt blir bra nå når pappa kommer hjem :) Hun smiler og tøyser med lillebroren sin på vei ut på kjøkkenet :)

Ungene benker seg i sofaen i påvente av frokosten,

Tv snurrer Disney slik det skal på ei Julafte og eg kjenner den yrende, barnslige gleden i magen :)

Det hadde vært ei skikkelig knalltøff uke....me fikk en grusom telefon natt til Luciadagen om at Ali sin mor brått hadde gått bort, det var som å se et lys slukke i Ali.....Han forsvant inn en "boble" og ble nesten apatisk der han satt

på sofaen og sa:"Ka skal eg gjør nå!?"

Det er jammen ikkje bare bare når familien hans befinner seg i Libanon og det er midt i Julekaoset! Etter å ha summet meg kaster eg meg over telefonen og etter mye ventemusikk

og masse frustrasjon klarer eg på magisk vis å få tak i en enveisbillet til Beirut via Tjekkia! På autopilot fikk eg nå

pakket en kofferten til Ali, fikk på han klær, leverte Jr i barnehagen og trippet meg ihjel mens eg prøvde

å konsentrere meg når Jr kom gående med lys og glitter

i håret, svelget en Lussekatt og kysset han på kinnet før eg kostet hjem, fikk Ali i bilen og durte i vei til flyplassen,

det var kun en liten time til flyet skulle gå.....

Vel hjemme igjen synker Amira og eg ned i sofaen og vet liksom ikkje helt hva me skal gjøre....Mama er død.....

bare sånn? Me hadde jo nettopp begynt å blitt kjent med henne og hadde iallefall ikkje fått nok tid med henne,

min svigermor..Teta (Bestemor).varme, gode og snille Mama.....

Stakkars Ali.....

Ali ringte dagen etterpå når begravelsen var over og gir samtidig beskjed om at han har fått returfly på selveste Julaften, akkurat i tide til å rekke Julemiddagen, kalkunen som ungene og eg må tilberede for aller første gang.....

Så mens ungene sitter å koser seg med Disney og frokost står eg å glor på ei svær kalkun som eg ikkje vet hva eg skal gjøre med....kjenner panikken tar meg, dette må eg fixe,

ja for Ali sin skyld, ikkje minst. Eg må jo vise at eg KAN! 

Etter litt diskusjon med meg selv og kalkuna tar eg telefonen og ringer til Ali, gode råd er nå dyre....

I andre enden svarer en gråtkvalt Ali, ikkje så rart,men dette var voldsomt. "Hva er det", spør eg "Og hvor er du?"

Etter flyruten skulle han nå ha vært i Amsterdam, men eg hører masse "roping" i bakgrunnen som i en bønn.....

"Eg er i moskeen", svarer han "Baba døde i natt!"

Luften ble slått ut av meg og eg klarte ikkje si noe......

"KA?" sier eg bare

"Ja, Baba døde i natt", sier Ali en gang til

"Og eg kan ikkje komme hjem i dag"

Hjertet banker og frysningene raser nedover ryggen...

Hva nå?

Baba dø? OG Mama? I løpet av ei uke?? Kjenner bare at nå ble det for mye......Ungene sitter å fniser borti sofaen

og tøyser slik de pleier og aner ikkje hva som er skjedd.....

Eg ber Ali om å gjøre det han må og at han ikkje må tenke på oss, me klarer oss. Husker eg tenkte: "Håper eg!"

Etter å ha pratet med Ali ei stund legger me på og eg går bort til ungene, de skjønner at noe er galt og tårene renner på Amira sitt kinn, ja det er akkurat som om hun skjønner....

Det var tøft å fortelle hva som hadde skjedd + at eg samtidig måtte fortelle at pappaen ikkje kom hjem.....de var redde for han.....det var ikkje lenge siden me hadde blitt reddet ut av Libanon pga krig og Ali hadde kun hadde vært hjemme en måneds tid før moren døde og han måtte reiste igjen....de var redde for nye bomber og at pappaen ikkje skulle komme hjem.....+ at nå var BÅDE Bestemor OG Bestefar borte.....

de hadde jo ikkje fått levd med de ennå,

de ville ha mer av dem....

Plutselig betydde det ingenting lenger at det var Julaften.....kalkuna ble liggende på benken og me bare satt der, men Jr som bare var 4 ventet på Julenissen...

Amira med sine voksne 11 år slo i bordet og sa at me MÅ feire Jul mamma, me må gjøre det for Jr sin skyld.

Sammen gikk me på kjøkkenet og fikk gang på kalkuna, kokte poteter og rosenkål, sausen ble iallefall brun

om ikkje annet. Me dekket bordet og gjorde vårt beste,

Jr smilte fra øre til øre da han så alle gavene!

Amira og eg hadde gått litt beserk de siste dagene, mulig for å prøve å dempe sorgen, men ingen gaver kan dempe den. Heldigvis var Jr som sagt bare 4 og det virket som han ikkje helt skjønte det som skjedde, fortsatt litt traumatisert etter flukten og krigen tror eg han blokket mye ute...

Amira og eg klarte å gi Jr en fin Julaften tross alt,

men me gråt oss i søvn med Jr mellom oss

i den store seng ut på natta......

Året og Julen 2006 kommer aldri til å bli glemt.....

Tenner 2 extra lys hele julen <3 

Ta vare på dem rundt deg, skvær opp i feider for det er vondt nok når noen ikkje Er lengre.....

Juleklem fra ei Takknemlig Vibbedille <3