mandag 25. juli 2016

Noen Dager Skal Man ALDRI Glemme.....


13.juli 2006 var starten på vårt livs mareritt, dager man burde kunne stryke ut av hukommelsen, men som det er helt umulig å gjøre noe med! De er som spikret fast i minnet
og ALT huskes som om det var i går, ja selv etter 10 år!
10 år siden me havnet MIDT oppi krigen i Libanon,
MITT i Hjertet av Beirut! Som den Sjia-muslimske familien me er bodde me i Sjia-Kvartalene og det var DER det ble bombet! Blokker og infastruktur ble jevnet med jorda bare
i løpet av noen timer, natt etter natt...

Da første bomba slo ned sprakk begge trommehinnene til Jr (Der av dottene i øret på bildet!)
Den første bomba var ei E-Bombe, dvs at ALT av elektronikk og mobiler var etter det helt ubrukelige....SKUMMELT!



Natt nr 2 med bombing: Eg nektet å spre oss på flere rom
i den store leiligheten og mente at var det meningen at me skulle dø, ja så skulle me dø sammen! Fy så grusomt!

Da bombingen startet klarte me uansett ikkje være alene som familie og kom oss etter hvert bort til Ali sine foreldre hvor de av familien som var i Beirut var samlet.
Det føltes bedre selv om me etter hvert havnet under den nederste kjellertrappa med madrasser over oss!
En helt surrealistisk situasjon!

Husker eg begynte å snakke JUL med ungene, ja om hvor koselig å kjekt me skulle ha det!
Prøvde febrilsk å få de til å tenke på noe koselig!
Som om det var mulig når det eneste me hørte var drønning av den ene bomba etter den andre og hysteriske hyl fra gata og den ubeskrivelige lyden da naboblokka knuste i bakken utenfor inngangen hvor me satt....



Etter et par netter i trappeoppgangen kom me oss ut og litt bort! Inn i den kristne bydelen var det lite bombing,
men me kunne SE at Øst-Beirut brant!



Jr hadde i grunnen mer enn nok med vonde ører og det var en lettelse når han først sovnet stakkars!
Lite forsto han av det som skjedde, men det var veldig tydelig at han var redd! Han var som regel helt stille
og oppslukt av GameBoy!



Verre var det med Amira som var 10! Hun skjønte jo hva som foregikk og hadde sett de samme situasjonene på Tv tidligere og visste at dette kunne være slutten....

Da me endelig fikk oss et rom på et hotell fikk hun ringt til vennene sine her hjemme.... Ja hun ringte og sa farvel til flere, ja for me visste jo ikkje....



Natten før me var blitt lovet plass på en buss til Syria, eg sov ikkje på 5 døgn! Dvs eg duppet nesten hver gang eg satt meg ned, men eg sov ikkje! Gikk og sto i akkurat det samme helt til me var tilbake i Norge og me STINKET
da me landet på Gardermoen!



Husker AKKURAT hva eg tenkte da eg tok dette bilde:
"Kanskje dette er det siste minnet Jr får av pappa`en sin"

Ali ble nemligen ikkje med i bussen til Syria, han ble igjen for å hjelpe foreldrene sine som begge var syke.
De andre brødrene var nemlig i Sør-Libanon
uten mulighet for å komme til Beirut



Etter ca 17 timer kunne Amira vifte med Passene våre- Innreise til Syria var i boks!
Det var en sykt skummel busstur med MANGE bombeangrep og grusomme situasjoner! Ja f.eks døde mennesker på gata......Hva forklarer man da for ungene??
De så jo HVA som skjedde liksom....Umennesklig.....



Etter en ganske lang busstur på natta fra Homs til
Den Norske Ambassaden i Damaskus var det ganske deilig
å legge hodet på ei pute for her var me i den minste trygge!

Me ble møtt av norsk politi og helsepersonell og de var ALLE enestående i stuasjonen! Me fikk snakke med et Kriseteam og det eneste me trengte var 2 Paracet til Amira ellers var me uskadd. Andre som kom med samme buss hadde flere typer skader og det var en ebben lukt
i bussen av størkna blod....

Ca 1 time fikk me på puten før politiet hentet oss og fikk oss nok en gang inn i en buss, denne gangen skulle me til flyplassen! Det var mye venting selv om ingen måtte sjekke inn bagasje, starten på "Reisen" begynte jo med løping
og det var ingenting som ble pakket!

Da flyet lettet tror eg både eg og ungene sluknet!

På norsk jord ble me møtt med et VANVITTIG oppbud av Presse! Snakk om å få både kamera og mikrofoner rett oppi fjeset! Tok eg ungen i hver hånd og me kom oss bort!

Etter mye om og men kom me oss på flyet til Stavanger der ble me hentet av nevøen vår og det var
så FANTASTISK GODT!

Dette er dager eg mange ganger blir sittende å tenke på,
fy søren me var HELDIGE!

Me hadde et LAND som hentet oss HJEM! Ja det var UD som kom til Beirut og organiserte hjemreisen, men me fikk klar beskjed om at det var på eget ansvar og me måtte skrive under på et gjeldsbrev om at med KUNNE bli stilt økonomisk ansvarlig for hjemreisen, noe me til slutt fikk
brev om at alt gikk i orden!


Noen dager er ment for huskes, 
Ja for å HUSKE hvor godt me har det!

Gi deg selv en GLEDE hver dag!
Se lyst på livet uansett skavanker!






Go`klem fra ei TAKKNEMLIG Vibbedille :)

3 kommentarer:

Lisbeth sa...

Det må ha vært forferdelig, og så utrolig flott at dere fikk hjelp.

Har dere voksene, og ungene, med dere dette enda - sånn at dere er redd smell og sånn?

Vanja sa...

Tårene renner for dere bare ved tanken på det dere har vært igjennom. 😢 Og det har nok vært med på å gjøre dere til den sammensveisede familien dere er i dag. Klem på dere.

Vibeke Najem sa...

Ungene liker ikkje å høre jagerfly lenger og Amira husker ingenting. Det er en blokkering hun har noe som er normalt ved posttraumatisk stress, eg diagnose de begge fikk ved hjemkomst. Jr som den gang bare var 4 husker best at han hadde sykt vondt i ørene. Oppfølgingen her hjemme var laber i forhold til det me fikk på ambassaden og hjemreisen.