onsdag 20. april 2016

Den Evige Drømmen...


Om ca 6 uker, nærmere bestemt 6.juni har me 25 års Jubileum, dvs Ali og eg har Sølvbryllup.
15 år lengre enn avtalen me inngikk på bryllupsdagen....
Avtalen som ble forseilet med et kyss en regnfull dag i Zurich samtidig som me satte på oss Gullringene.

Me skulle flytte til Norge i første omgang, men etter 10 år skulle me pakke oss sammen og flytte hjem til Ali sitt land, nemligen Libanon :) Dette var hele tiden planen og me så virkelig frem til dette og da Amira ble født vokste hun opp med at det var dit me skulle :)

Familien i Libanon så frem til at denne dagen skulle komme og ting ble tilrettelagt for ankomsten.

Som man vet går ikkje alltid Livet som man vil....AKKURAT etter 10 år i Norge skjedde det som skjedde med meg
og planene ble utsatt, 1 år om gangen.....Hver Nyttårsafte når Ali og eg knakk "Lykkebeinet" i Kalkuna hadde me nok samme ønske....Hvert år forberedte me ungene på at;
Neste Sommer.....DA skjer det, men hvert forbanna år skjer det noe annet....med MEG!

Livet er jammen Uforusigbart
og eg kjenner eg begynner å bli lei av det!

Folk ler bak ryggen på oss når de hører "Me skal flytte" og på en måte skjønner eg det, men kan de ikkje heller være litt REALE å se at det faktisk er virkeligheten som slår oss ned
i knestående HVER gang!?? Hvorfor skal man le av andre
og være nedlatende når man VET hvilke drømmer de har?? Har aldri skjønt det eg......

DRØMMEN vår blir sakte men sikkert OPPSPIST.....
Drømmen om å virkelig bli kjent med familien min
i Libanon ebber virkelig ut....Krigen ødela sitt.....
Ali`s foreldre døde så Drømmen om at ungene skulle bli skikkelig kjent med besteforeldrene sine er OVER,
lillebroren til Ali ble drept, det samme ble en nevø......
Familien forsvinner på en måte mellom fingrene våre....
de eldes hver og en, de er i ferd med å bli gamle....
syke......og PLUTSELIG er de bare borte.....

Noe som er like vanskelig er å SE på at Ali lengter hjem.....han savner alt og alle, ventetiden ble såååå mye lengre enn først antatt, nå sitter me liksom bare på en "Holdeplass"

Nå er det ikkje bare Helsa mi som stopper oss, men Syria
og dets problemer gjør det også vanskelig å flytte, hadde det bare vært Ali og meg, men me har barn me må ta hensyn til og med så mye usikkerhet er det ikkje aktuelt.

I høst fikk me det for oss at me skulle flytte uansett, Ali er
i grunnen lei av f.eks VÆRET her hjemme og han er født et StorBy menneske! Han har i grunnen ventet lenge nok nå...



Me sjekket i landene rundt Middelhavet for å se hvilke muligheter me hadde og etter hvert fant me ut at det "enkleste" måtte være å flytte til Spania!!
Nærmere bestemt Benidorm!

Sjekket det meste og har kommet i kontakt med Meglere for både leie og eie. Ikkje minst har me funnet skole til Jr som visst nok skal være VELDIG bra! Me satt til sene netter
å kikket på leiligheter og styrte i vei, sjekket på Google Maps hvordan det så ut i gatene og me var helt i 100 -
IGJEN kunne me begynne å glede oss. Drømmen om å sitte på ei strand til sola gikk ned og spise selvplukkede appelsiner blusset for alvor opp igjen.

Nok en gang kunne me si; Til Sommeren.....DA!


Men, me har tydeligvis gjort mye galt i et tidligere liv for IGJEN oppstår det situasjoner MED MEG som gjør at dette ikkje kan gjennomføres......ikkje i år......Kanskje NESTE år??

MIN skyld.....Ja det er det eg føler og tenker....
Alltid må det være NOE med meg som gjør at
det beste er å være Her!
Ja "Ting" må være under kontroll, Frisk blir eg aldri, men når nye situasjoner hele tiden oppstår er det vanskelig å komme til et fremmed land/lege/sykehus, best å være der ALLE
i systemet "kjenner" meg og situasjonen.....men det er
MIN feil.....kan liksom ikkje gjør noe.....




Ali.....den MEST tålmodige eg vet om, finnes INGEN som han....Han fortjener VIRKELIG å få komme HJEM, gjennomta realsjonene han har der, vise OSS hvordan det er
å bo i Libanon, lære oss tradisjoner og la oss bli kjent med kulturen som er spennende!

Livet ER vanskelig, det er KNALLTØFT!
Uberegnelig......men det ER lov å Drømme....

Men ALDRI le av de som Drømmer, du vet aldri når dine Drømmer blir knust....






Go`klem fra Vibbedille som ALDRI gir opp :)

7 kommentarer:

Anne Elise sa...

Har hørt deg fortelle om drømmene, planleggingen og det å glede seg til noe. Skulle vi ikke ha strikketreff også, i Libanon ? Ja, og så skuffelsen, tristheten når det ikke blir sånn likevel.
Ønsker av hele mitt hjerte at dere skal få det til!

Som du sier, drømmer kan bli knust på et øyeblikk, planer lagt i grus.
Livet kan være tøft mange ganger, men det er da så viktig å ha noen å dele det med, sorger og gleder, håp og lengsler, fortvilelse og sorg. Vi vokser på livets erfaringer, og det finnes mange bølgedaler, men også bølgetopper.
Ta vare på hverandre! <3 <3

Birkus sa...

Drømmene mine kan ingen ta fra meg! Og dere må ALDRI la noen ta fra dere drømmene deres.
Jeg håper, og krysser fingre for at deres drømmer en dag går i oppfyllelse ❤️

Unknown sa...

Drømmene kan man aldri ta fra noen, det er håpet som holder forstanden på plass.
Krysser fingra for en en sommer, så kan dere dra.

Håndarbeidsfrua sa...

Lenge siden temaet har vært fremme på bloggen nå. Eller har jeg sovet.
Kan jo ikke annet enn å småflire litt når jeg leser dette. Ler ikke av deg, men i det komiske i hele denne saken.
For å si det enkelt; er det ikke det ene så er det, det andre.
MEN det er vel ikke meningen at dere skal ned ennå.
Ikke frister det vel å bosette seg der nå i disse tider, og Spania blir vel ikke helt det samme.
Satser på at det blir en dag, og da er jeg mer enn klar til å pakke kofferten og dukke opp på dørstokken i det flotte hjemmet dere da har. Imens så får du varme Ali som best du kan her i kalde nord.
OG, bry deg ikke om alle de som vitser av deres drøm. Det er nok av oss som gleder oss på dine vegne og synes du og dere har gjennomgått nok og snart fortjener det gode liv lenger syd.
Klem fra Liv

Anonym sa...

Føler så inderlig med deg, Gro Vibeke!! Har blitt så glad i Midt-Østen både gjennom bloggen din og gjennom det faktum at jeg er blitt lærer for noen flotte ungdommer fra Syria dette skoleåret. De lengter også hjem, men samtidig føler de som dere: at akkurat nå er Norge det beste, av åpenbare grunner. Jeg håper og ber om at du gir slipp på disse tankene om at "alt er din skyld"! Dette kan ikke du noe for. Det vet jo alle!
Dere har vært så flinke til å gjøre det beste ut av det, hold ut litt til! Plutselig åpner mulighetene seg igjen, og drømmen behøver ikke å briste hvis dere bare holder godt nok tak i den!!!!
Hjertelig hilsen Kristin

Hilde sa...

❤❤❤

Lisbeth sa...

Drømmene kan ingen ta fra oss! Helsen rår man ikke alltid over.. Fortsett å drømme, fortsett å håpe😊. En dag vil drømmen kanskje bli virkelighet, selv om det ikke gikk helt som man håpet😌. Nyt helgen og hverandre💕