Det var ettermiddag og det begynte å bli mørkt ute,
hjertet banket og tårene presset på.....eg likte ikkje mørket, ikkje i det hele tatt.....det betydde at det gikk mot kveld noe som igjen tilsa at det neppe kom besøk.....
i dag heller....panikken prøvde å ta meg, hver kveld, eg var trist og lei, det skulle vel ikkje være slik? Eg var så klart lykkelig over å endelig ha fått en baby, en datter, vårt svangerskap nr 7 endte i en baby- ENDELIG!
Likevel kjente eg reddselen komme snikene i takt med mørket....det var vinter.....mye var liksom bare trist.....
Ingen kom på besøk i "stelletiden" til en småbarnfamilie, etter det var det "for sent"....foreldrene ville nok mest sannsynlig ha litt egen tid.....eg hungret etter besøk......eneste tiden som var enkel var morningen, ja for da hadde eg jo en lang
og LYS dag foran meg...
men kveldene kommer fort om vinteren...
Den vinteren der ble ganske lang....
Nå 20 år etter har eg ofte tenkt på tiden da Amira ble født,
i 1995. Da hun ble født var me lykkelige, eg måtte være
10 dager på sykehuset grunnet hastekeisersnitt og eg nøt dagene, Ali kom hver dag og me virkelig koset oss,
men reddselen startet allerede første kvelden hjemme.
Når det ble for sent til å forvente besøk tok eg ofte til tårene
i fortvilelse, eg var rett og slett redd!
Vanskelig å beskrive, men eg har vel konkludert med at det var en form for fødselsdepresjon? Ali stakkars gjorde så godt han kunne, selv om han slettes ikkje var vant med babyer taklet han det hele veldig bra! Eg slet med å amme og mente at Amira slettes ikkje fikk nok, noe eg tok opp med helsestasjonen som unnskyldte det med at det
var alle nybakte mødre redd for!
Men Amira hylte mye, ikkje gråt, men hylte, joda det var nok et kolikkbarn me hadde fått skrev de i papirene sine.
Det ble ganske gale til slutt og eg troppet opp på helsestasjon i forkant av et stell, veide Amira, ammet henne og veide henne igjen. Husker det så godt, eg ammet
i 40 minutter og Amira la på seg 7 gram!
Var det rart hun var sulten og hylte??
Ja, men det kunne være tilfeldig mente helsesøster og så "nedlatende" og oppgitt på meg da eg eg nevnte erstattning, prøv å suppler med sukkervann ei uke
og kom tilbake fikk eg beskjed om....
Me kjørte rett på butikken, kjøpte NAN og flasker!
Etter dette la Amira godt på seg og sluttet å hyle!
Til samme Helsesøster tok eg opp reddselen min,
men hun så ikkje noe videre problem med det,
mange reagerte slik om vinteren....???
Kan ikkje huske at eg leste noe sted eller hørte fra noen ang fødseldepresjoner så det var vel noe som ikkje ble snakket om, eg snakket heller ikkje om det, selv om eg gråt nesten hver ettermiddag og kveld....Syns i grunnen det er vondt
å tenke på nå for den tiden kunne vært mye bedre hvis det hadde blitt pratet om...
Depresjoner og Angst som eg sikkert strevde med det første halvåret med ny baby er heldigvis ikkje et tabu lenger
og helsepersonell er veldig observante til dette...
Takk og Pris for gode fremskritt og det er ei heller en skam!
Takk for at Du leste :)
Go`klem fra en Lykkelig 2 barns mamma :)
5 kommentarer:
Verden går framover også på dette feltet, heldigvis. Ammepresset har vært og er enda ganske stort. Hvordan overlevde vi da det ikke var moderne å amme? Fint at du tar opp dette. Å være "alene" i denne sårbare perioden er ikke lett. Et lite besøk kan være en stor hjelp.
5,5 år siden han jr. min kom til. Da var det standard svarskjema en måtte fylle ut mens helsesøster så på. Har du følt for å ta ditt eget liv, har du dager du er bare glad, eller dager du er mindre glad osv.
Å noe fanger de jo opp nå da.
Men har også opplevd helsesøser med gode råd som, bare gå tur så sover han lenger enn 30 min bolker... Selv om jeg hardnakka sa, nei det gjør han ikke, da sover han 30 min og er våken resten av turen, så fikk en beskjed om at joda, det bar å gå lang tur.
Og det var bare å la ungen skrike i 3 døgnn i strekk så ville han nok komme inn i et bedre søvnmønster.....
Men denna mammaen var litt for sikker i sin sak og dama fikk NEI til påfunna sine. Skrikekuren var aldri aktuell her i gården nei.
Og etter 6 mnd, når poden nekta bryst, fordi mammaen forandra smak på melka da "tanta" igjen meldte sinn ankomst, da var det jo bare å fortsett å amme, i det uendelig i følge hu der dama på det kontoret.
Melk pumpa i flasken var ikke godt nok mens pulveret fra butikken ble slukt, ja da var det jo bare å innse at slaget var tapt, amminga var over. Nårjeg rundt 4 mnd sa jeg følte jeg hadde lite melk, så fikk en et ååå neida, du har masse nok, han følger jo sin kurve, sånn passe under gjennomsnittet på kurven. Litt grøt og han ble mer fornøyd og fulgte kurven pent Over den grønne kurven og den streken har han fulgt nøyaktig til den dag i dag.
Hadde vært lettere hvis de hadde vært littt mer støttende der på det hekkans kontoret.
Og jaggu har vi ikke fått en fin gutt i dag, selv om jeg fulgte mine egne instinkt.
"tro på deg selv, resten kan du Google"
DU kan si det sånn at når me fikk Jr var det helt andre takter, da bare nikker og smilte eg på Helsestasjonen og sa at ALT var bra! hehe ELlers gjorde eg som eg selv ville, tenk, man kan det med eget barn! Jr fikk flaske fra dag èn hjemme. Fant fort ut at han reagerte på mine medusiner og det er ikkje bare bare og jammen han har han også blitt en flott gutt! Skal ikkje kinsje av Google nei, man kan finne like mye nyttig som Unyttig der, det gjelder bare å være selektiv ;) Å ja Babbs, dere har virkelig en FLOTT gutt! :)
❤️ Heldigvis kommet litt lengere i dag. Man sitter liksom med dårlig samvittighet når man ikke har det bra men skulle egentlig bare vært lykkelig og glad. Det gjør jo ikke situasjonen lettere. Godt en ser at resultatet er perfekt i dag 👏❤️🎈
Ja en skal sile litt når en googler. En lærer etterhvert hvilke sider en skal ha litt mer tiltro til og les alltid minst 3 kilder og trekk dine egne konklusjoner ut fra hva som er logisk.
Ja han din jr. har jaggu blitt en flott ung mann, så noe (les : MYE) har dere jo absolutt fått til.
Legg inn en kommentar