mandag 21. desember 2015

Ali - en innvandrer


Året er 1987, det er FULL krig i Beirut/Libanon, ja me ser det på Tv. Ved neste nyhetsinnslag så har me glemt de sønderskutte ruinene som nettopp fylte skjermen
og drønnene fra bombene.

Mine foreldre sukker og den vanlige kommentaren var:
"Jaja, det blir jo aldri fred der ned"

Langt der borte sitter det et annet foreldrepar,
nemlig Dib Hassan og Chader, de har hørt de samme drønnene fra bombene og ruinene ser de fra vinduet.....bombene hagler......de tar en runde i leiligheten
og sjekker alle ungene, 11 totalt, men èn mangler; Ali!

Ali var på dette tidpunktet 18 år og hadde ikkje evnen til
å sitte i ro og se på at alt han kjente og var glad i ble skutt
i filler, mange kamerater var borte og selv ble han skutt som 16 åring og alvorlig skadet-fordi han ville kjempe... Krigen startet da han bare var 5 år og han hadde 2 yngre brødre




Faren tok en avgjørelse: Ali måtte sendes bort, ja hvis han
i det hele tatt skulle vokse opp og bli gammel!
Det var en grusom avgjørelse.

Altså; som 18 åring og med nytt pass i hånden ble Ali satt på et fly til Italia og med beskjed om å komme seg inn i Sveits hvor han hadde søskenbarn. Ali som omtrent ikkje hadde vært utenfor Beirut enn gang ble sendt til
Europa for å overleve....

Flyet landet i Milano en sen, iskaldt kveld.....Ali var helt alene i et land hvor han ikkje skjønte hva noen sa...
Det var iskaldt, noe han ikkje var kledd for...

Etter et par dager hvor han hadde vandret gatelangs fikk han endelig kontakt med familien i Sveits og fikk veiledning om hvordan å komme seg dit. Han satt seg på toget, hoppet av på grensen og gikk til fots bakom sperringene.....visumet han hadde gjaldt bare for Italia....




Vel inne i Sveits var det mange og nye inntrykk som ventet, målet var Lutzern. Etter flere dager og mye styr møter han søskenbarnet på togstasjonen og blir tatt hånd om,
nesten 2 uker etter at han forlot Beirut...
Det smakte godt med varm mat.

Når tanker er sorter og alt er gjennomtenkt oppsøker han Røde Kors som tar seg av han, får ordnet papirer
og muligheten for å søke seg jobb.

Ali har godt språkøre og etter en måned som vaskehjelp på et bakeri snakker han godt nok til å starte i lære og innen året er omme er han nesten utlært konditor og ferden går videre, han vil noe mer....

Målet er Zurich hvor mangen av hans kamerater fra Beirut er kommet, han søker jobber og snakker omtrent flytende sveitsisk. Han får jobb i en stor hotelkjede og begynner
i lære som kokk.

Situasjonen i Libanon har begynt å roe seg og familien kan slappe av, ikkje minst fordi Ali kom seg ut og bort - Han lever! Hjemreisen er planlagt til sommeren, året etter: `91.....

Eg lander på flyplassen i Zurich 25.aug 1990

Tilfeldighetene vil at våre veier krysses, det oppstår kjærlighet, en vanskelig en.....
2 kulturer kræsjer, men me er som hånd i hanske.

Eg kan høre fortvilelsen i Baba sin stemme når Ali forteller nyheten til faren på telefonen, han så jo frem til å få sønnen hjem igjen....etter 3, nesten 4 år uten....


Historien kjenner du, me giftet oss juni 1991
og flyttet til Norge....




MEN, det var først i Norge at han ble behandlet som en innvandrer......selv om ALLE papirer var blitt ordnet i Sveits, ja eg mener me fikk jo t.o.m brev fra den nyinnsatte
Kong Harald etter at me fortvilet hadde spurt om hjelp!
Fordi me ville ikkje gjør noen feil

Det ble MÅNEDER med behandling på det som den gang het Arbeidskontoret.....Ali hadde noen måneder før me forlot Sveits fått Sertifikatet som Gourmè Kokk fra en kjent HotellKjede og det skulle vel slettes ikkje være noe problem å få seg en bra jobb? HA!

Det ble lange tider med "meldekort" og noen intjevettande extrahjelp jobber hvor han ble henvist til vaskekummen på et av Stavanger beste hotel....Han som var Gourmèkokk!?? Sertifikatet hans ble godkjent etter 2 år i Norge, men fortsatt lot de bedre jobbene vente på seg. Ali var vant med å jobbe, ja han jobbet 8-23 i Sveits og han elsket det! Kan nevne at han her var "kokk" i barnehage hvor middagen stortsett besto av moste kjøttkaker og fiskeboller, vaskejobb på flere av byens oljefirma og et sykehjem. 

Han kom i kategorien "Kjøkkenassistent" når han søkte kokkejobber fordi han var OVERKVALIFISERT! Hørt sånn tull!?? Han fikk aldri kokkejobbet eg hadde lovet han.....

Norsk hadde han lært seg rekordfort
og Stavangerdialekten var inntakt...

Han ga opp, kjøpte seg en campingvogn, pusset den opp, fikk den godkjent for skalldyrsalg og satte i gang, men nok en gang innhentet byråkratiet han med nye lover og regler......

Han fikk seg jobb i Oslo på et slakteri, me pakket og flyttet, eg fikk gjort ferdig studiene der. På dette tidspunktet hadde han fått norsk statsborgerskap kun etter 4 år i Norge pga plettfri vandel! Nå skulle det vel løsne? Men nei......
Han ble på en måte brukt som en bruk og kast kokk......



Han var hjemme i Beirut i 1995 for første gang på
8 år......Han var knust da han kom tilbake....Det var tøft
og vanskelig. Etterdønningene etter 20 år med krig hadde virkelig ødelagt et vakkert land....Familien ville ha han hjem, de ville lære å kjenne han som voksen.....men med gravid kone i Norge måtte han nesten komme tilbake....

Amira ble født i november 1995
og Ali var for første gang på lenge Lykkelig! 

Han fikk forskjellige jobber og slet virkelig med å finne en skikkelig jobben, var på utallige intervjuer med de beste papirene, men dessverre......På det ene hotellet fikk han t.o.m beskjed om at de ansatte ikkje utlendinger......

Årene går, alvorlig sykdom kommer inn i den lille familen vår, Ali sliter samtidig som han er så sterk, han fixer og ordner, midt oppi alt dette kommer Jr til verden og nå ville me for alvor reise hjem, hjem til Libanon......

2003- me reiser for første gang hjem alle sammen,
Amira er 7 år og Jr er 8 mnd. I 3 fantastiske måneder nyter med det å være en stor familie,
varmen og samholdet-Kjærligheten.
2 lange perioder er me hjemme dette året.

Ali har på dette tidpunktet ubetalt permisjon fra jobben sin som kokk i et oljefrima her i Tananger siden eg er syk
og ikkje kan ta meg av Jr alene.... Årene går og Jr starter etter hvert i barnehage og Ali vil tilbake i jobb.....en jobb som ikkje lenger finnes......Da er det nok!

2005 reiser me nok en gang flere ganger til Libanon og nå VIL me hjem, returnerer til Norge med hodet fult av planer, jul/nyttår passerer og Ali reiser til Beirut Januar 2006 for
å legge til rette vår ankomst i juni måned. 5 måneder er eg alene med ungene, juni kommer og me reiser og har et spennende liv i møte, nå skjer det, me flytter!

6 uker fikk me i vårt nye liv.....før bomber nok en gang raste over Beirut.....det hører med til historien at ungene og eg ble etter en ukes tid evakuert ut av UD og kom oss hjem til Norgen, Ali ble igjen, han hadde ikkje hjerte til å forlate foreldrene sin som han nettopp hadde lært å kjenne på nytt, de eldre foreldrene.....Han trødde til og hjalp der han kunne, med penger eg sendte som var blitt samlet inn via loddsalget Amira og eg satte samme fylte han opp bilen med brød, vann, ost og kjøtt. Det ble mange dager i de sønderknuste kvartalene hvor han delte ut mat til husløse, kjørte skadde til sykehuset. Stavanger Aftenblad oppsøkte han og skrev en "Story" om Helten fra Tananger som med egne midler hjalp der det trengtes, endelig kunne han gi litt tilbake.....
dette skulle straffe seg......Ja, for de ansatte på NAV,
ja de ser og leser også nyhetene......

Endelig i slutten av oktober returnert Ali til Norge og ungene, meg OG media tok i mot han på flyplassen.....mens NAV satt å gne seg i hendene......Brevet kom bare et par uker etterpå......den nylig innvilgede APP ordninger ble tatt tilbake fordi han hadde JOBBET i Beirut uten å informere dem....
Ja han var jo Hjelpearbeider......Forstå den den som kan.....

Kjelleren Ali havnet i var ganske stor og han kjempet,
han fikk diagnosen PTSD og måtte virkelig kjempe for
å komme seg tilbake.....ikkje bare hadde han blitt overkjørt av NAV, men han hadde også NOK en gang opplevd en brutal og rå krig, han måte takle at hans egne barn og kone måtte oppleve det samme som han hadde vokst opp med og siden kommet seg vekk fra, han måtte se ungene sine nedstøvet
i en kjelleroppgang livredde for hvor
den neste bomben traff.....

Nå var det NOK! Virkelig NOK!

Etter samtale med de rette innstansene ble det enighet om at ringen var sluttet og Ali orket ikkje mer, i 20 år hadde han kjempet her i Norge, kjempet for å KUN få seg en jobb han og me kunne leve av, men han var aldri god nok-han var en innvandrer, en utlending. Han fikk innvilget ufør i 2008
og kunne begynne å leve igjen.....Ta livet tilbake, men en ny situasjon oppsto: Han var en utlending som levde på NAV...
En status som slettes ikkje er den beste å ha.....

Forskjellen nå er at han er voksen, en mann,
ikkje en usikker nyinnflyttet innvandre.
25 år i Norge har satt sine spor, ja både på godt og vondt

Dette er ikkje bare Ali sin historie, men MANGE flere av de norske mannlige innvadrerene sine, de var en som kjempet for sitt land som foreldrene var redde for og sendte bort!
De hadde ikkje muligheten til å reise med hele 11 barn,
men valgte den som var mest utsatt, i dette tilfellet var det Ali, de valgte heller et liv uten han slik at han kunne leve



Neste gang du fnyser av en innvandrer eller flykting,
tenk på denne historien-

Den er nemligen ikkje unik....




Tusen Takk til deg som orket å lese alt, 
Del så gjerne :)







Juleklem fra en STOLT og høyt elsket Kone :) 

10 kommentarer:

Uorganisert sa...

Kjære Gro Vibeke, dine to innlegg om Ali og historien til familien din publisert i dag, får meg til å gråte. Jeg startet dagen med tårer for din manns Baba og Mama, også denne tøffe historien til Ali. Det er ikke lett å være uttafor i Norge, selv om vi skryter på oss å være inkluderende. Selv har jeg reist flyttet ut av landet nå, og ser at vi på mange områder har mye å lære av andre land.

Ønsker dere alt godt i julen med det som hører til.

Dere inspirerer meg til å følge drømmer, ikke gi opp, og å stå på!

Klemmer fra en trofast leser.

Kari

Vibbedille sa...

Tusen Takk :) Det var neimen ikkje lett å poste dette, det tok meg over 5 timer å skrive, men akk det er så viktig!

Norge snakker mye med store bokstaver, men lite effektiv handling og eg HÅPER at de 70% syriske flyktningene som sitter her på mottak med utrolig flotte utdannelse får dra nytte av de her, ja at Norge kan se ressursene og ikkje bare snakke om de

Me skal også snart følge drømme vår, ja for me gir ikkje opp..

Håper du også få en skikkelig koselig Jul :)

Go`klem :)

Emme sa...

Sterkt å lese, vil gjerne gi dere begge en god klem og ønske dere en god fredelig jul.

Lisbeth sa...

Av og til blir jeg fryktelig flau over å være norsk.... At det går ann! Det er godt dere har hverandre og den store kjærligheten dere har for hverandre❤️. Ønsker dere alt godt! Klem fra Lisbeth

MonaN sa...

Måtte bare sende deg en virtuell klem, sterke historier. 💚

siddisisalou sa...

Veldig godt skrevet !
Historien er sterk og som du sier, sikkert ikke unik.
At det ikke er enkelt å være utlending i Norge vet jeg mye om, og har mange ganger blitt overrasket over holdningen til venner, bekjent og naboer vi har hatt de årene vi har bodd i Norge.
Men det er viktig å ikke la seg knekke og følge drømmene sine, og dere er en flott familie med et utrolig godt samhold.
Lykke til videre, og ha en fin og fredfullt julefeiring.

Sandra Berner-Eberle sa...

Dette er en viktig historie!! Dere er fantastiske mennesker begge to, og gjennom alt du skrev om hva dere har gjennomgått sitter jeg igjen med ett begrep, kanskje det største og viktigste i et menneskeliv: KJÆRLIGHET! Selv om tårene trillet da jeg leste dette innlegget gjør det meg glad at dere to flotte mennesker eier så mye kjærlighet for hverandre.
Hjertelig hilsen Sandra

Mammaka sa...

Takk for at du deler denne sterke historien med oss. Vi har så inderlig godt av å lese historien din. Vi blir triste og lei oss, og vi tenker på dere, som har hatt det så vanskelig. Jeg blir flau over hvordan vi behandler våre medmennesker. Hvorfor skal det være så vanskelig å behandle alle med respekt? Sender deg den beste klemmen jeg har har <3

christin sa...

Noen ganger skammer jeg meg over og være norsk.... Hvorfor kan vi ikke behandle alle med respekt..
Alt dere har gått i gjennom og enda klarer du og gi så mye glede og hjerte varme til andre fra kroken din, tusen takk.
Ønsker deg og dine fredfull julehøytid og alt godt.
jule klemmer

Sylvia sa...

Kjære Vibeke
For en historie du kommer med!!! Og så uheldige dere har vært midt i det hele. Men så er dere sterke personer, som tåler en trøkk.
Min far har en lignende historie.
Og det finnes mange skjebner der ute.
Jeg synes det er vondt nå som folk setter fyr på steder der det skal bo flyktninger . Skam dere, som gjør slikt!
Jeg ønsker dere hell og lykke videre, med deres drømmer. Og håper de blir til virkelighet.
Varm klem